Dialekter i Norge – de fire hovedgruppene og kjennetegn

Norske dialekter deles vanligvis i fire hovedgrupper: østnorsk, vestnorsk, trøndersk og nordnorsk. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvor mange dialekter det er i Norge, fordi dialektene glir gradvis over i hverandre og ulike språktrekk har ulike grenser. Kjennetegn som skarre-r, tjukk l, infinitivsendelser og ordene for «jeg» og «ikke» brukes for å skille dem.

De fire hovedgruppene av norske dialekter

Norske dialekter deles i dag vanligvis i fire hovedgrupper: østnorsk (østlandsk), vestnorsk (vestlandsk), trøndersk og nordnorsk. Tidligere var det vanlig med bare to hovedgrupper, østnorsk og vestnorsk. Da ble trøndersk regnet som østnorsk og nordnorsk som vestnorsk, men i nyere dialektforskning skilles de oftere ut som egne grupper, ifølge Store norske leksikon.

Innenfor hver hovedgruppe finnes mange undergrupper. Østnorsk deles for eksempel ofte i vikværsk rundt Oslofjorden, opplandsmål, midtøstlandsk og midlandsmål. Grensene følger gjerne gamle ferdselsveier, fjell og fylkesgrenser, men sjelden helt nøyaktig. Inndelingen av landet i fylker finner du på siden om fylkene i Norge.

Hvor mange dialekter er det i Norge?

Det går ikke an å gi et presist tall. Norske dialekter glir gradvis over i hverandre fra bygd til bygd, og ulike språktrekk har ulike grenser. Grensen for skarre-r går ett sted, grensen for tjukk l et annet og grensen for infinitivsendelser et tredje. Hvor mange dialekter du kommer fram til, avhenger derfor av hvor fint du deler opp.

Deler du grovt, får du fire hovedgrupper. Deler du fint, kan nesten hver bygd sies å ha sitt eget mål. Det er derfor språkforskere snakker om dialektgrupper og dialektområder, ikke om et bestemt antall dialekter.

Trekkene som skiller dialektene

Skarre-r og rulle-r

Skarre-r, en r som uttales bak i halsen, er vanlig på Sørlandet og langs vestlandskysten. Ifølge Språkrådet kom den til Bergen og Kristiansand rundt 1800 og har spredt seg mye de siste 60–70 årene. I dag er den vanlig blant unge i et nesten sammenhengende belte fra Risør og vestover og nordover til nord for Bergen. Resten av landet har rulle-r, en r som uttales med tungespissen.

Skarre-r har vanskelig for å spre seg østover, fordi østnorske dialekter har retroflekse lyder, som når rt i «kort» blir til én lyd. Slike lyder krever rulle-r.

Infinitiv: a-mål, e-mål og kløyvd infinitiv

Endelsen på verb i infinitiv er et av de viktigste kjennetegnene. Noen dialekter har a (å kasta), andre e (å kaste). Mange østlandsdialekter har kløyvd infinitiv, der noen verb får a og andre e avhengig av stavelsesstrukturen, som «å væra» men «å skrive». I trøndersk og mye av nordnorsk faller endevokalen ofte bort, såkalt apokope: «å kast», «å skriv».

Tjukk l

Tjukk l er en slagen l-lyd som i «sol» og «blå» i mange østlandske og trønderske dialekter. Den finnes på Østlandet og i Trøndelag, men ikke på Vestlandet og heller ikke i det meste av Nord-Norge, bortsett fra sørlige deler av Nordland.

Palatalisering

Palatalisering betyr at n, l, t og d uttales med tungen mot den harde ganen, slik at «mann» høres omtrent ut som «mannj» og «ball» som «ballj». Trekket er typisk for trøndersk og nordnorsk og finnes også i dalførene på Østlandet.

Bløte konsonanter

På Sørlandet og i deler av Rogaland uttales p, t og k ofte som b, d og g etter lang vokal. Det gir former som «gade» for gate og «kage» for kake.

Tonelag

Vestnorske dialekter har gjerne høytone, der tonen faller mot slutten av ordet, mens østnorske har lavtone, der tonen stiger. Grensen mellom de to tonegangene går ved Lillesand.

«Jeg» og «ikke» i ulike dialekter

Pronomenet for «jeg» og ordet for «ikke» er blant de raskeste måtene å plassere en dialekt på. Tabellen viser typiske former, men det finnes mange lokale varianter.

Bydialekter og endringer

Byene har ofte dialekter som skiller seg fra omlandet. Bergensk har for eksempel bare to grammatiske kjønn, hankjønn og intetkjønn, mens de fleste andre dialekter har tre. Store byer som Bergen, Trondheim og Oslo påvirker dialektene i regionen rundt seg, og mange bygdemål nærmer seg den regionale bydialekten. Dialektforskere kaller dette regionalisering.

Samtidig står dialektene sterkt i Norge sammenlignet med mange andre land. Det er vanlig å snakke dialekt i Stortinget, i kringkasting og i undervisning, og det finnes ingen offisiell norsk standarduttale. Skriftspråket er noe annet: dialektene skrives normalt ikke, men nynorsk bygger på dialektene slik Ivar Aasen samlet dem på 1800-tallet. Les mer på siden om bokmål og nynorsk.

I tillegg til de norske dialektene snakkes det samiske språk, kvensk og en rekke innvandrerspråk i Norge. De samiske språkene er ikke norske dialekter, men egne språk i en annen språkfamilie, se siden om samisk språk.