Norges statsministre – hvem er statsminister nå, og hvem kom før?

Jonas Gahr Støre fra Arbeiderpartiet er Norges statsminister per 2. oktober 2026. Han tiltrådte 14. oktober 2021 og etterfulgte Erna Solberg. Einar Gerhardsen har sittet lengst i det moderne norske statsministerembetet, med rundt 17 år til sammen.

Hvem er statsminister i Norge nå?

Jonas Gahr Støre (Ap) er Norges statsminister per 2. oktober 2026. Han har ledet regjeringen sammenhengende siden 14. oktober 2021. Statsministeren samordner og leder regjeringens arbeid. Les mer om oppgavene på statsministerens offisielle side.

Jonas Gahr Støres regjering begynte som en mindretallsregjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Senterpartiet gikk ut 4. februar 2025, og per 2. oktober 2026 består regjeringen av Arbeiderpartiet alene.

Statsministerens parti er ikke nødvendigvis det eneste regjeringspartiet. En statsminister kan lede en regjering med flere partier, eller en regjering der eget parti må forhandle med andre partier om flertall på Stortinget. Les mer om regjeringen og statsrådenes oppgaver.

Komplett liste over Norges statsministre

Året 1873 markerer et viktig skille i statsministerhistorien. Før dette hadde Norges statsminister base i Stockholm, mens regjeringsarbeidet i Norge ble ledet av en stattholder, visekonge eller førstestatsråd. Fra 21. juli 1873 fikk Norge en statsminister med sete i den norske hovedstaden.

Tabellene skiller mellom statsministrene i Stockholm før 1873 og statsministrene som ledet regjeringen fra Norge etterpå. Periodene følger ordinære embetsutnevnelser; kortvarig stedfortredertjeneste er ikke ført som egne statsministerperioder. Se også Statsministerens kontors tidslinje over Norges statsministre.

Norges statsministre med base i Stockholm, 1814–1873

Peder Anker ble utnevnt til Norges første statsminister 18. november 1814. Han ledet den norske statsrådsavdelingen hos den felles svensk-norske kongen i Stockholm, ikke det daglige regjeringsarbeidet i Christiania.

Georg Sibbern ble utnevnt 16. desember 1858, men tiltrådte først i juni 1859. Tabellen bruker utnevnelsesdatoen. Mellom Sommerhielms død i 1827 og Løvenskiolds utnevnelse i 1828 var statsministerembetet ikke ordinært besatt.

Statsministre fra 1873 til 1945

Frederik Stang ble den første statsministeren med sete i Norge. Partikolonnen viser statsministerens egen politiske tilhørighet eller tilknytning, ikke alle partiene i regjeringen. De første embetsmennene er ikke oppført med moderne partinavn.

Samlingspartiet var en samlingsbevegelse på tvers av partier, og Christian Michelsen ledet en koalisjonsregjering. Bondepartiet er det tidligere navnet på Senterpartiet. Frisinnede Venstre var et eget parti, ikke et annet navn på Venstre. Les mer om partiene i Norge.

Norges statsministre etter 1945

Tabellen viser alle ordinære statsministerperioder fra Gerhardsens samlingsregjering i 1945 til Støres regjering i 2026. Når samme person kom tilbake etter en annen statsminister, står vedkommende på en ny rad. Gerhardsens overgang fra samlingsregjering til en regjering med Arbeiderpartiet alene i november 1945 er også skilt ut.

Jan P. Syse var statsminister mellom Brundtlands andre og tredje regjering. Han ledet en koalisjon med Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Perioden 1989–1990 var dermed ikke en sammenhengende Brundtland-periode.

En endring i regjeringspartiene betyr ikke nødvendigvis at statsministeren skiftes ut. Willoch fortsatte da regjeringen ble utvidet i 1983, Solberg fortsatte gjennom flere endringer i regjeringspartiene, og Støre fortsatte da Senterpartiet gikk ut i 2025.

Hvem ledet regjeringen i Norge før 1873?

Før 1873 hadde statsministeren i Stockholm en annen rolle enn dagens regjeringssjef. I Christiania ledet stattholderen eller visekongen arbeidet når de var til stede. Ellers falt oppgaven på førstestatsråden, den fremste av statsrådene i Norge.

Tabellen viser de ordinære førstestatsrådene og stattholderne. Periodene for førstestatsrådene angir deres rang i regjeringen, ikke at de nødvendigvis ledet alle regjeringsmøter i hele perioden. Les mer om visekonger, stattholdere og førstestatsråder.

Kronprinsene Carl Johan, Oscar og Carl fungerte også som visekonger i kortere tidsrom før 1873. Den som hadde høyest rang eller ledet arbeidet i Norge, var derfor ikke nødvendigvis den som bar statsministertittelen.

Det norske statsministerembetet i Stockholm fortsatte etter 1873, men var da underordnet statsministeren i Norge. Det var et annet embete enn det som føres videre i hovedlisten, og eksisterte fram til unionsoppløsningen i 1905.

Hvem har sittet lengst som statsminister?

Einar Gerhardsen har sittet lengst i det moderne norske statsministerembetet: rundt 17 år til sammen. Han ledet fire regjeringer mellom 1945 og 1965. Les mer om ham i den offisielle biografien om Einar Gerhardsen.

Gerhardsen satt først sammenhengende fra juni 1945 til november 1951. Etter Oscar Torps regjering kom han tilbake i januar 1955 og satt til august 1963. John Lyng overtok i fire uker, før Gerhardsen igjen ble statsminister og fortsatte til oktober 1965.

Fire regjeringer betyr her ikke fire adskilte perioder i embetet. De to første Gerhardsen-regjeringene fulgte direkte etter hverandre i 1945: først en samlingsregjering, deretter en regjering med Arbeiderpartiet alene.

Hvor mange statsministre har Norge hatt?

Norge har hatt 36 forskjellige ordinært utnevnte statsministre med sete i Norge fra 1873 til 2. oktober 2026. Hver person telles én gang, selv om vedkommende ledet flere regjeringer. Frederik Stang er den første i denne avgrensningen, og Jonas Gahr Støre den siste.

Antallet «statsministre siden 1814» varierer etter hvilke embeter som telles med. Noen tall omfatter også statsministrene i Stockholm, førstestatsrådene, stattholderne eller midlertidige stedfortredere. Ulike tall kan derfor gjelde ulike embeter, selv om statsministerlisten er den samme.

Hvordan blir noen statsminister?

Ved stortingsvalg stemmer velgerne på representanter til Stortinget, ikke direkte på en statsminister. Styrkeforholdet mellom partiene avgjør hvilke regjeringer som kan få et parlamentarisk grunnlag.

Kongen utnevner formelt statsministeren og de øvrige statsrådene. I praksis må Stortinget akseptere regjeringen. Norge har negativ parlamentarisme: Regjeringen trenger ikke et eget innsettingsvedtak, men må gå av dersom Stortinget vedtar mistillit. Les mer om regjeringsdanning.

Statsministeren kan derfor lede en mindretallsregjering. Den må skaffe støtte fra partier utenfor regjeringen for å få vedtatt politikk. Et regjeringsskifte kan skje etter et valg, men også midt i en stortingsperiode.

Viktige skiller i statsministerhistorien

1814 og 1873: Fra Stockholm til den norske hovedstaden

Utgangspunktet var grunnlovsåret 1814 og unionen med Sverige. Norge hadde en egen regjering, men en del av den arbeidet hos kongen i Stockholm. I 1873 ble det ledige stattholderembetet avskaffet, og Frederik Stang ble utnevnt til statsminister i Norge.

1884: Parlamentarismens gjennombrudd

Johan Sverdrup ble statsminister i 1884, året som regnes som parlamentarismens gjennombrudd i Norge. Det markerte en overgang til at regjeringen måtte bygge på Stortingets aksept, ikke bare kongens valg. Utviklingen fortsatte også etter dette året.

1940–1945: Regjeringen i eksil

Johan Nygaardsvold var Norges lovlige statsminister gjennom okkupasjonen. Han ledet regjeringen fra London etter at den forlot Norge i 1940. I listen over ordinære statsministre står derfor Nygaardsvold, ikke lederne for okkupasjonsstyret. Les mer om Norge under andre verdenskrig.

1981: Den første kvinnelige statsministeren

Gro Harlem Brundtland ble Norges første kvinnelige statsminister 4. februar 1981. Hun satt i tre perioder: i 1981, fra 1986 til 1989 og fra 1990 til 1996. Erna Solberg ble den andre kvinnen i embetet da hun tiltrådte i 2013.