Eidsvoll 1814 – Grunnloven og veien til union med Sverige

På Eidsvoll våren 1814 utarbeidet 112 representanter Norges grunnlov. Grunnloven ble datert 17. mai, og samme dag ble Christian Frederik valgt til norsk konge. Etter krigen mot Sverige beholdt Norge Grunnloven, men gikk inn i en union med Sverige høsten 1814.

Hva skjedde i Norge i 1814?

I løpet av 1814 brøt Norge med Danmark, fikk en grunnlov og valgte sin egen konge. Selvstendighetsforsøket endte med en kort krig mot Sverige og en ny union. Norge beholdt likevel sin egen statsordning med grunnlov og storting.

1814 omfatter derfor mer enn hendelsene på Eidsvoll i april og mai. Kielfreden skapte krisen, Riksforsamlingen ga Norge en forfatning, og høstens forhandlinger sikret at mye av det som var oppnådd, ble bevart.

Les mer om veien fra selvstendighetsforsøk til union i Stortingets oversikt over Eidsvoll og Grunnloven.

Kielfreden: Hvorfor måtte Danmark avstå Norge?

Danmark-Norge hadde stått på Napoleons side i Napoleonskrigene. Da denne siden tapte, måtte den danske kongen Frederik 6. gi fra seg Norge. Fredsavtalen ble undertegnet i Kiel 14. januar 1814.

Avtalen overførte Norge fra den danske kongen til den svenske kongen. Norske folkevalgte hadde ikke vedtatt den. Norske motstandere av avtalen mente at kongen ikke kunne overdra et folk til en annen hersker uten folkets samtykke.

Island, Færøyene og Grønland var uttrykkelig unntatt fra avståelsen og ble værende under Danmark. Dermed fulgte ikke alle områder som historisk hadde vært knyttet til Norge, med.

Norge og Danmark hadde lenge vært knyttet sammen, med kongemakten og sentraladministrasjonen samlet i København. Bruddet i 1814 avsluttet dansketiden, men Norges fremtid var ennå ikke avgjort.

Christian Frederik og stormannsmøtet

Christian Frederik var en dansk prins som hadde vært stattholder i Norge siden 1813. Han ledet motstanden mot Kieltraktaten og ønsket å bli norsk konge. Først vurderte han å bygge kongemakten på sin arverett.

På stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814 ble denne løsningen utfordret. Professor Georg Sverdrup var en sentral talsperson for at makten hadde gått tilbake til det norske folket da Frederik 6. ga fra seg Norge. En ny konges myndighet måtte derfor bygge på et valg, ikke bare på slektskap.

Resultatet ble at en valgt forsamling skulle utarbeide en grunnlov og velge konge. Christian Frederik ledet selvstendighetsarbeidet som regent frem til kongevalget. Kongen skulle få sin myndighet innenfor en forfatning vedtatt av folkets representanter.

Hvordan ble eidsvollsmennene valgt?

Valgene til Riksforsamlingen ble organisert gjennom menighetene, byene og militæret. På landsbygda valgte menighetene valgmenn, som deretter møttes på amtsnivå for å velge representanter. Hæren og flåten holdt egne valg.

I kirkene var valgene knyttet til en ed om å hevde Norges selvstendighet. Representantene tok med seg skriftlige fullmakter til Eidsvoll. Fullmaktene viste hvem som hadde valgt dem, og ga dem myndighet til å møte på vegne av hjemstedet eller militærenheten.

Mer enn 400 originale dokumenter fra valgprosessen er bevart i Nasjonalarkivets samling av adresser og fullmakter fra 1814. De gjenspeiler den lokale deltakelsen og variasjonen i hvordan valgene ble gjennomført.

Hvorfor møtte ingen representanter fra Nord-Norge?

Lange avstander, sen informasjon og knapp tid gjorde at representantene fra Nord-Norge ikke nådde frem. Det ble holdt valg også i nord, men prosessen kom for sent i gang til at utsendingene kunne delta i grunnlovsarbeidet på Eidsvoll.

Fraværet skyldtes altså ikke manglende interesse for Norges fremtid. Det var krevende å organisere et landsomfattende valg og samle representantene raskt i 1814.

Hvem var de 112 representantene?

Riksforsamlingen besto av 112 menn. Embetsmennene var den største yrkesgruppen, men bønder utgjorde også en betydelig del av forsamlingen. Kjøpmenn og eiere av bruk og gods var dessuten representert.

Yrkesbakgrunn er ikke det samme som valgdistrikt. En embetsmann kunne være valgt fra et landdistrikt, og en bonde kunne møte som militær representant. Tabellen beskriver mennenes bakgrunn, ikke de geografiske eller militære valgkretsene de kom fra.

Eidsvollsbygningen: Et privat hjem ble møtested for grunnlovsarbeidet

Eidsvollsbygningen var hovedbygningen ved Eidsvoll jernverk og tilhørte verkseieren Carsten Anker. I 1814 var den et privat hjem, ikke et stortingsbygg. Anker stilte eiendommen til disposisjon mens han selv var i London for å arbeide for Norges sak.

Forsamlingen møttes i den store salen i andre etasje, senere kalt Rikssalen. Rommet var planlagt som festsal, men var ennå ikke ferdig innredet da representantene tok det i bruk.

Bygningen er senere restaurert flere ganger. Restaureringen til grunnlovsjubileet i 2014 skulle gjenskape Ankers interiører med rekonstruerte farger, tapeter og innredning. Les mer om huset og bruken i 1814 på museets side om Eidsvollsbygningen.

Selvstendighetspartiet og unionspartiet

Representantene samlet seg i to hovedgrupper: selvstendighetspartiet og unionspartiet. Dette var løse meningsgrupper, ikke organiserte politiske partier slik Norge har i dag.

Selvstendighetspartiet ønsket et uavhengig Norge med Christian Frederik som konge. Christian Magnus Falsen og Georg Sverdrup var sentrale skikkelser. Gruppen hadde flertall i forsamlingen.

Unionspartiet mente at en union med Sverige var den mest realistiske løsningen når stormaktene støttet det svenske kravet. Hermann Wedel Jarlsberg var en ledende representant for denne retningen. Målet var å sikre norsk selvstyre innenfor en union, ikke å avskaffe den norske staten.

Striden gjaldt også grensene for Riksforsamlingens oppdrag. Skulle den bare skrive grunnlov og velge konge, eller også drøfte utenrikspolitikken og mulighetene for å stå imot Sverige?

Hvordan ble Grunnloven skrevet?

Representantene møttes til høymesse 10. april 1814. Dagen etter åpnet Christian Frederik Riksforsamlingen. Arbeidet foregikk under sterkt tidspress: Grunnlov og kongevalg måtte på plass før Sverige kunne tvinge gjennom Kielfreden.

En konstitusjonskomité utarbeidet forslaget som hele forsamlingen deretter behandlet. Christian Magnus Falsen ledet komiteen. Et grunnlovsutkast han hadde skrevet sammen med Johan Gunder Adler, ble et viktig utgangspunkt.

Grunnloven var likevel et kollektivt arbeid. Komitémedlemmer og andre representanter drøftet, endret og vedtok teksten. Selv om Falsen ofte kalles «Grunnlovens far», skrev han ikke hele Grunnloven alene.

Eidsvollsmennene hentet ideer fra blant annet amerikanske og franske forfatninger. De tilpasset dem til et norsk kongerike med en folkevalgt nasjonalforsamling.

De viktigste prinsippene

• Folkesuverenitet: Statsmakten skulle ha sitt grunnlag i folket. Folket skulle utøve lovgivende myndighet gjennom valgte representanter.
• Maktfordeling: Lovgivende, utøvende og dømmende myndighet skulle fordeles mellom Stortinget, kongen og domstolene.
• Borgerrettigheter: Grunnloven skulle beskytte blant annet trykkefrihet og rettssikkerhet.
• Begrenset monarki: Norge skulle ha en arvelig konge, men kongen skulle være bundet av Grunnloven.

Den opprinnelige teksten fra 1814 skiller seg fra Grunnloven etter senere endringer. Reglene som gjelder i dag, er omtalt i Grunnloven forklart.

Demokratisk for sin tid, men ikke for alle

Grunnloven brøt med eneveldet, men innførte ikke et demokrati med allmenn stemmerett. Stemmeretten gjaldt bestemte grupper menn og var knyttet til alder, botid, embete, eiendom eller borgerstatus. Kvinner fikk ikke stemmerett.

Religionsbestemmelsene hadde også klare begrensninger. Grunnloven utelukket jøder og jesuitter fra landet, og den evangelisk-lutherske religionen hadde en særstilling. Frihetsideene omfattet dermed ikke alle på like vilkår.

1814 var begynnelsen på en lang demokratisering, ikke slutten. Flere grupper fikk senere politiske rettigheter, slik Stortingets tidslinje over stemmeretten viser. Et viktig steg var innføringen av stemmerett for kvinner.

Hva skjedde på Eidsvoll 17. mai 1814?

Den ferdige grunnlovsteksten ble vedtatt 16. mai. Dagen etter ble Grunnloven datert, og Riksforsamlingen valgte enstemmig Christian Frederik til norsk konge. Derfor er 17. mai både Grunnlovens dato og dagen for kongevalget.

Signeringen strakte seg over mer enn én dag og var fullført 18. mai. Christian Frederik aksepterte valget og avla ed til Grunnloven 19. mai. «17. mai 1814» brukes dermed også som en kortform for flere avsluttende handlinger.

Den opprinnelige Grunnloven hadde 110 paragrafer. Dokumentet har 112 underskrifter, men 111 røde lakksegl: Representanten Frederik Omsen fra Christiania brukte bare underskrift.

Les mer om disse dagene i Eidsvoll 1814s historiske dagbok for mai, og om den senere feiringen på siden om 17. mai som nasjonaldag.

Krigen mot Sverige sommeren 1814

Grunnloven og kongevalget endret ikke stormaktenes støtte til Sverige. Den svenske kronprinsen Karl Johan krevde at Norge skulle godta unionen. Christian Frederiks selvstendighetsforsøk fikk ikke den internasjonale støtten det trengte.

I slutten av juli brøt det ut krig. Sverige var militært overlegent, og norske styrker måtte trekke seg tilbake flere steder. Det korte felttoget gjorde det klart at full selvstendighet vanskelig kunne forsvares militært.

Forhandlingene begynte i Moss i august. Det avgjørende spørsmålet var ikke lenger om Norge kunne unngå en union, men om landet kunne beholde Grunnloven og sine egne institusjoner.

Mossekonvensjonen: Grunnloven ble beholdt

Mossekonvensjonen ble undertegnet 14. august 1814. Den omfattet en våpenhvileavtale og en politisk avtale om veien videre mot unionen.

Svensk side godtok Grunnloven fra Eidsvoll som utgangspunkt. Bare endringer som var nødvendige for foreningen mellom de to kongerikene, skulle gjøres. Christian Frederik forpliktet seg til å gi fra seg styret og forlate Norge.

Den politiske prosessen var likevel ikke avsluttet. Et ekstraordinært storting måtte behandle grunnlovsendringene og vilkårene for unionen. Norge gikk dermed videre med en norsk grunnlov som forhandlingsgrunnlag, i stedet for bare å gjennomføre overføringen som var avtalt i Kiel.

4. november: En ny grunnlovsversjon og en ny konge

Det overordentlige Stortinget trådte sammen i Christiania 7. oktober 1814. Wilhelm Frimann Koren Christie, som hadde vært sekretær på Eidsvoll, ledet forhandlingene med svenskene som stortingspresident.

Stortinget holdt fast ved at Grunnloven skulle endres før den svenske kongen ble valgt til norsk konge. Den reviderte teksten ble vedtatt 4. november. Samme dag ble Karl 13. valgt til konge av Norge.

Eidsvollsgrunnloven ble ikke avskaffet. Novembergrunnloven tilpasset statsordningen til en felles konge, samtidig som den på flere områder begrenset kongemakten ytterligere. Regjeringen fikk en mer selvstendig stilling, og kongens adgang til å disponere militære styrker ble innskrenket.

Var Norge selvstendig etter 1814?

Norge hadde stor grad av indre selvstyre, men var ikke fullt uavhengig. Landet beholdt egen grunnlov, eget storting og egen regjering. Kongen var felles med Sverige, og utenrikspolitikken var en del av unionsordningen.

Norge ble altså verken helt uavhengig for godt i mai 1814 eller en svensk provins etterpå. Den nye norske staten besto innenfor unionen.

Grunnloven og institusjonene fra 1814 ga Norge et utgangspunkt for videre politisk utvikling. Full uavhengighet fra Sverige kom med unionsoppløsningen i 1905.