Norge under andre verdenskrig – okkupasjon og frigjøring

Nazi-Tyskland angrep Norge 9. april 1940. Landet var under tysk okkupasjon fram til frigjøringen 8. mai 1945. Kongen og den lovlige regjeringen fortsatte krigen fra utlandet, mens befolkningen hjemme levde under diktatur, sensur og forfølgelse. Motstandskampen, deportasjonen av jødene og ødeleggelsene i Finnmark og Nord-Troms er sentrale deler av krigshistorien.

Når startet og sluttet andre verdenskrig i Norge?

Den norske krigsperioden regnes fra det tyske angrepet 9. april 1940 til frigjøringen 8. mai 1945. Det militære felttoget på norsk jord varte til 10. juni 1940. Deretter fortsatte Norge krigen på alliert side, selv om landet var okkupert.

Felttoget, okkupasjonen og Norges samlede krigsinnsats er derfor ikke det samme. Kapitulasjonen i juni 1940 avsluttet den organiserte militære motstanden i felttoget, men ikke den lovlige regjeringens kamp mot Tyskland.

Tidslinje: Norge i krig 1940–1945

Les mer om Norge under andre verdenskrig i Store norske leksikon.

Hvorfor angrep Tyskland Norge?

Norge erklærte seg nøytralt da verdenskrigen brøt ut i 1939. Likevel hadde norskekysten stor strategisk betydning. Tyskland ønsket baser som ga bedre tilgang til Atlanterhavet, og ville sikre transporten av svensk jernmalm gjennom Narvik.

Kontroll over Norge skulle også hindre britene i å få fotfeste langs kysten. Angrepet inngikk i operasjon Weserübung, som omfattet både Norge og Danmark. Tyske styrker gikk mot flere norske havner samtidig for å etablere brohoder før forsvaret kunne samle seg.

Ved Oscarsborg senket norske styrker den tyske krysseren Blücher. Det forsinket angrepet mot Oslo og bidro til at kongen, regjeringen og stortingsrepresentantene kunne komme seg ut av hovedstaden. Les mer om angrepet på Norge 9. april 1940.

Norske styrker kjempet flere steder i landet, med britisk, fransk og polsk støtte. Narvik ble gjenerobret 28. mai, men den tyske framrykningen i Vest-Europa førte til at de allierte trakk styrkene ut av Norge. De norske styrkene kapitulerte 10. juni.

Hvem styrte Norge under okkupasjonen?

Den øverste sivile okkupasjonsmyndigheten var den tyske rikskommissæren Josef Terboven. Tyske militære styrker og det tyske sikkerhetspolitiet håndhevet okkupasjonen. Gestapo var en del av apparatet som overvåket, arresterte og forfulgte motstandere.

Vidkun Quisling og Nasjonal Samling samarbeidet med okkupasjonsmakten. Quisling forsøkte å ta regjeringsmakten gjennom en radiotale allerede 9. april 1940, men denne første selverklærte regjeringen ble kortvarig.

25. september 1940 oppnevnte Terboven kommissariske statsråder til å lede departementene. Samtidig ble alle politiske partier unntatt NS forbudt. Stortinget kunne ikke fungere som folkevalgt nasjonalforsamling.

NS og Quislings regjering

1. februar 1942 ble Quisling innsatt som ministerpresident ved den såkalte statsakten på Akershus. Regjeringen hans besto av NS-medlemmer, men Norge fikk ikke tilbake sin selvstendighet. Den tyske kontrollen fortsatte.

NS forsøkte å nazifisere staten og organisasjonslivet. Målet var å erstatte demokratiske institusjoner og frie organisasjoner med et system bygget på nazistisk ideologi og førerprinsippet. Nazifiseringen var ikke bare påtvunget av Tyskland, men også et norsk politisk prosjekt som ble gjennomført med okkupasjonsmaktens støtte.

Johan Nygaardsvolds regjering var fortsatt Norges lovlige regjering. Den fortsatte arbeidet i eksil, mens Quislings styre var ulovlig. Les mer om den demokratiske rollefordelingen i oppslaget om Stortinget og det norske folkestyret.

Hvordan var hverdagen under okkupasjonen?

Varemangel og rasjonering preget dagliglivet. Praktisk talt alle forbruksvarer ble etter hvert rasjonert, og rasjoneringskort regulerte hvor mye den enkelte kunne kjøpe. Levestandarden sank, særlig i byene.

Aviser og kringkasting ble underlagt kontroll og sensur. Nyhetene som ble publisert offentlig, ga derfor ikke et fritt bilde av krigen eller forholdene i landet. Illegale aviser og radiosendinger fra London ble viktige alternative informasjonskanaler.

Okkupasjonen rammet svært ulikt. Noen forsøkte å holde arbeid og familieliv i gang under knapphet og kontroll. Andre ble arrestert, mistet sine nærmeste eller måtte flykte. For jødene utviklet forfølgelsen seg til deportasjon og massedrap.

Norge fortsatte krigen fra utlandet

Kong Haakon VII, kronprins Olav og regjeringen forlot Norge 7. juni 1940. Regjeringen etablerte seg i London og fortsatte å representere Norge overfor de allierte. Norske militære avdelinger ble bygd opp utenfor det okkuperte landet.

Kongen ble et viktig symbol på fortsatt norsk selvstendighet og motstand. Gjennom radiotalene kunne han henvende seg til befolkningen hjemme. Les mer om Haakon VII og kongens nei i 1940.

Nortraship og krigsseilerne

Handelsflåten var en av Norges viktigste ressurser i den allierte krigsinnsatsen. Norske skip utenfor tysk kontroll ble samlet under Nortraship, en statlig organisasjon opprettet i 1940. Omtrent 1 000 skip kom under organisasjonens kontroll ved etableringen.

Skipene fraktet forsyninger og støttet allierte krigsoperasjoner. Inntektene fra skipsfarten bidro også til å finansiere eksilregjeringen. Sjøfolkene arbeidet under stor fare, og tapene av skip og menneskeliv var omfattende.

Les mer om hvordan flåten ble rekvirert, organisert og drevet hos Nasjonalarkivet. Den norske krigsinnsatsen foregikk både i det okkuperte Norge og på hav og slagmarker langt utenfor landet.

Motstandsbevegelsen: mer enn sabotasje

Motstanden omfattet både sivil og militær virksomhet. Den besto av mange miljøer med ulike strategier og organisasjonstilknytninger. Illegale aviser, etterretning, flyktninghjelp og protester mot nazifisering var viktige deler av kampen.

Hva var Milorg?

Milorg var den militære motstandsorganisasjonen i Norge. Den bygde opp en hemmelig organisasjon med distrikter, ledelse, våpen og forbindelser til den norske militære ledelsen i London. Et sentralt mål var å ha styrker klare når landet skulle frigjøres.

Milorgs virksomhet endret seg gjennom krigen. Organisasjonen måtte veie militær nytte mot faren for avsløring og represalier. Mot slutten av okkupasjonen fikk sabotasje en større plass. Ved kapitulasjonen kunne Milorg mobilisere nærmere 40 000 befal og mannskaper.

Kompani Linge var en norsk spesialavdeling som opererte fra Storbritannia og utførte oppdrag i Norge under britisk ledelse. Den var ikke det samme som Milorg, selv om personell fra avdelingen også støttet motstandsarbeidet hjemme.

Kommunistiske motstandsgrupper drev også væpnet motstand og sabotasje. Osvaldgruppen er et viktig eksempel. Kvinner deltok blant annet i flyktninghjelp, illegale aviser, informasjonsarbeid og skjuling av mennesker.

Tungtvannsaksjonen på Vemork

Den mest kjente tungtvannsaksjonen var operasjon Gunnerside, gjennomført natt til 28. februar 1943. Norske sabotører under britisk kommando tok seg inn i tungtvannsanlegget på Vemork ved Rjukan og sprengte sentralt produksjonsutstyr.

Tungtvann var viktig for tysk forskning på atomreaktorer. Aksjonen skulle hindre Tyskland i å få tilgang til denne ressursen. Den rammet produksjonen, men var ikke alene om å avslutte det tyske atomprosjektet.

Kampen om tungtvannet besto av flere operasjoner. Før Gunnerside hadde et britisk angrep mislyktes, og senere ble Vemork bombet. I februar 1944 ble ferja Hydro senket på Tinnsjøen for å hindre at tungtvannsholdig materiale ble fraktet videre. Aksjonen kostet også sivile liv.

Les mer om de ulike tungtvannsaksjonene hos Norsk Industriarbeidermuseum. Hardangervidda var et viktig område for innsetting og opphold under forberedelsene.

Jødeforfølgelsen og deportasjonen med Donau

Holocaust i Norge var en del av Nazi-Tysklands folkemord på Europas jøder. Forfølgelsen omfattet registrering, tap av rettigheter, beslag av eiendom, arrestasjoner og deportasjon. Norske myndighetspersoner og norsk politi deltok i gjennomføringen.

I januar 1942 ble jøder pålagt å få en «J» stemplet i legitimasjonskortene sine og fylle ut spørreskjemaer. Jødiske menn ble arrestert i Trondheim i begynnelsen av oktober. Den landsomfattende aksjonen mot mannlige jøder fulgte 26. oktober, og mange ble internert på Berg utenfor Tønsberg.

Natt til 26. november ble også kvinner og barn arrestert. Samme dag forlot Donau Oslo med 529 jøder om bord. De ble transportert til Stettin og videre med tog til Auschwitz, der de fleste ble drept.

Hvor mange ble deportert?

Av de 773 deporterte overlevde 35. Donau var den største enkelttransporten, men ikke den eneste. Les mer om deportasjonene hos HL-senteret.

Tallene 532 for Donau og 772 for alle deporterte forekommer også. Historikeren Bjarte Bruland korrigerte Donau-tallet til 529 etter en gjennomgang av transporten. Det samlede antallet deporterte og overlevende varierer fortsatt noe mellom opptellingene.

Mange jøder reddet seg ved å flykte til Sverige, ofte med hjelp fra andre. Tyske myndigheter tok initiativ til deportasjonene, mens norsk politi utførte en stor del av arrestasjonene og overleveringen.

Fangenskap, tortur og tvangsarbeid

Over 44 000 nordmenn satt i fangenskap under andre verdenskrig. De ble holdt i fengsler og leirer i Norge og i utlandet. Grini var den største tyske fangeleiren i Norge. Blant annet Falstad og Espeland inngikk også i det omfattende leirsystemet.

Motstandsarbeid kunne føre til forhør, tortur, deportasjon og henrettelse. Noen fanger ble omfattet av «Natt og tåke»-systemet, som skulle isolere dem fra omverdenen og la dem forsvinne uten at familien fikk vite hva som hadde skjedd.

Okkupasjonsmakten førte også utenlandske fanger til Norge. Om lag 100 000 sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere kom hit i perioden 1941–1945. De ble brukt til tungt arbeid for den tyske krigsmakten, blant annet ved bygging av veier, jernbane og militære anlegg.

Fangene ble utsatt for sult, sykdom, vold og brutale arbeidsforhold. Ofrene på norsk jord var altså ikke bare norske borgere.

Finnmarks brenning og tvangsevakueringen

Frigjøringen begynte i nord før resten av landet fikk fred. Sovjetiske styrker rykket inn i Øst-Finnmark høsten 1944 og frigjorde Kirkenes 25. oktober. Framrykningen fortsatte ikke gjennom hele Norge.

Under tilbaketrekningen brukte tyske styrker den brente jords taktikk i Finnmark og Nord-Troms. Boliger, forsyninger og infrastruktur ble brent eller ødelagt for å gjøre områdene ubrukelige for styrker som kunne følge etter. Befolkningen fikk ordre om å forlate hjemmene sine.

Omkring 50 000 mennesker ble tvangsevakuert sørover i 1944–1945. Mange kom først til andre deler av Nord-Norge, og noen ble sendt videre. De var blitt flyktninger i sitt eget land.

Andre unngikk evakueringen og overvintret under svært vanskelige forhold, blant annet i huler, gammer og provisoriske skjul. Den frigjorte delen av Øst-Finnmark og de nedbrente områdene lenger vest hadde derfor ulike erfaringer den siste krigsvinteren.

Etter å ha blitt drevet bort forsøkte mange å vende hjem. Ødeleggelsene gjorde gjenreisningen til en langvarig oppgave. Les mer om tvangsevakueringen hos Nasjonalarkivet.

Hva skjedde 8. mai 1945?

8. mai 1945 er Norges frigjøringsdag. Den tyske kapitulasjonen avsluttet okkupasjonen, og maktovertakelsen i Norge skjedde uten et nytt, landsomfattende felttog. Hjemmestyrkene kom fram fra den illegale tilværelsen og deltok i vakthold og sikring.

Overgangen tok likevel tid. Tyske styrker skulle avvæpnes, fanger frigjøres og lovlige myndigheter gjenopprettes. Hjemmefrontens ledelse tok seg av midlertidige oppgaver før regjeringens representanter var tilbake.

Kronprins Olav og fem statsråder kom til Norge 13. mai. Resten av regjeringen vendte hjem 31. mai, og kong Haakon VII kom tilbake 7. juni. Stortinget møttes igjen 14. juni 1945.

23. juni ble Einar Gerhardsens samlingsregjering utnevnt. Det første frie stortingsvalget etter okkupasjonen ble holdt 8. oktober 1945. Demokratiet ble gjenopprettet ved at de lovlige myndighetene kom tilbake, og ved nye valg.

Landssvikoppgjøret etter krigen

Landssvikoppgjøret var rettsoppgjøret mot nordmenn som hadde støttet eller hjulpet fienden. Sakene omfattet blant annet NS-medlemskap, angiveri, tjeneste for okkupasjonsmakten og vold mot motstandsfolk. Tyske og andre utenlandske krigsforbrytere ble også etterforsket og stilt for retten i Norge.

Landssvikarkivet omfatter mer enn 90 000 landssviksaker og omkring 350 krigsforbrytersaker. Litt over halvparten av landssviksakene endte i dom eller vedtatt forelegg, mens mer enn 43 000 ble henlagt. Antall saker er derfor ikke det samme som antall personer dømt i retten.

Vidkun Quisling ble dømt til døden og henrettet på Akershus festning 24. oktober 1945. Til sammen ble 37 personer henrettet etter rettsoppgjøret. Tallet 25 gjelder nordmennene, ikke alle henrettelsene.

Oppgjøret reiste spørsmål om straffenivå, individuelt ansvar og bruken av bestemmelser vedtatt under krigen. Rettsoppgjøret må skilles fra uformell hevn og trakassering utenfor rettssystemet. Les mer om okkupasjonen og gjenreisningen i oversikten over Norges historie.