Runer – runealfabetet, futhark og norske runefunn

Runer er skrifttegn som ble brukt til å skrive germanske språk, blant annet urnordisk og norrønt. De er den eldste kjente skriften i Norge. Eldre futhark hadde 24 tegn, mens yngre futhark hadde 16. Runene ble brukt til både minneinnskrifter og hverdagslige beskjeder, lenge før og etter vikingtiden.

Hva er runer?

Runer er bokstaver, ikke et eget språk. Med runer kunne man skrive ord og setninger, slik man gjør med det latinske alfabetet i dag. Både formen på runene og lydene de representerte, kunne endre seg over tid.

Betegnelsen «norrøne skrifttegn» dekker derfor bare en del av historien. De eldste nordiske innskriftene er på urnordisk, mens yngre innskrifter kan være på norrønt. I middelalderen ble runer også brukt til å skrive latin. Eksempler finnes hos Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger.

Hva er forskjellen på eldre og yngre futhark?

Futhark er navnet på runealfabetet, dannet av de seks første tegnene: f, u, þ, a, r og k. Tegnet þ gjengis gjerne som «th» med latinske bokstaver. Runerekken har altså en annen rekkefølge enn alfabetet som begynner med a, b og c.

Overgangen skjedde gradvis, ikke i ett bestemt år. I vikingtiden var den yngre runerekken i bruk. Med færre tegn måtte samme rune dekke flere lyder: f-runen kunne også stå for v, og i-runen kunne gjengi i, e og j.

En runeinnskrift kan derfor ikke alltid leses ved å bytte hvert tegn med én moderne bokstav. Språket og sammenhengen må også tas med i tolkningen.

Middelalderruner fikk flere tegn

I middelalderen ble runerekken utvidet igjen. Prikker på eksisterende runer kunne skille mellom lyder, blant annet k og g eller t og d. Middelalderruner var dermed en videreutvikling av yngre futhark, ikke bare den uendrede rekken med 16 tegn.

Kjente runesteiner i Norge

Norske runesteiner viser hvordan skriften ble brukt i ulike perioder. Tunesteinen og Eggjasteinen er eldre enn vikingtiden, mens Dynnasteinen hører til overgangen mellom vikingtid og kristen middelalder.

Tunesteinen: gravritualer og arv

Tunesteinen var omtalt allerede i 1627, da den stod i kirkegårdsmuren ved Tune kirke. Innskriften er risset på begge bredsidene og nevner Wodurid og tre døtre. Steinen oppbevares ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

Teksten er viktig for forståelsen av gravritualer og arv, men deler av innskriften kan leses på flere måter. Den er derfor ikke et entydig arverettsdokument og forteller ikke sikkert hvordan arven ble fordelt.

Dynnasteinen: et kristent minnesmerke

Dynnasteinen fra omkring 1050 ble laget til minne om Astrid på initiativ fra moren Gunnvor. Innskriften omtaler også byggingen av en bru. Bildene viser de hellige tre konger under Betlehemstjernen.

Runeskrift var ikke begrenset til førkristen kultur, men ble også brukt til å uttrykke kristen tro. Flere eksempler finnes i norske stavkirker.

Hva forteller runene fra Bryggen?

Runefunnene fra Bergen gir innblikk i middelalderens hverdagsliv. Under Bryggengravningen i 1955–1979 ble det funnet små gjenstander med personlige innskrifter, ofte risset på trepinner.

Blant funnene er kjærlighetserklæringer og erotiske meldinger. En kjærlighetsinnskrift står på en tellepinne, en gjenstand handelsfolk brukte til å kontrollere varer. En annen pinne har både en oppfordring til et kyss og begynnelsen av runealfabetet. Universitetsmuseet i Bergen forteller mer om disse runepinnene.

Runer var altså ikke forbeholdt konger, prester eller dem som bestilte store steinmonumenter. Skriften var også en del av alminnelige menneskers kommunikasjon.

Var runer magiske tegn?

Runer var vanlige skrifttegn, men kunne brukes til praktiske, religiøse og magiske formål. I norrøn mytologi er runekunnskap knyttet til Odin. Det betyr ikke at enhver innskrift var en trylleformel.

Når sluttet man å bruke runer?

Runeskrift ble brukt parallelt med latinske bokstaver gjennom middelalderen. Den sammenhengende runetradisjonen tok i hovedsak slutt utover 1400-tallet, men kunnskap om tegnene og enkelte bruksformer levde videre. Runeskriftens utvikling og utbredelse omfatter derfor langt mer enn vikingtiden.