Kalmarunionen – Norge, Danmark og Sverige under én konge

Kalmarunionen var et kongefellesskap mellom Norge, Danmark og Sverige, markert ved kroningen av Erik av Pommern i Kalmar 17. juni 1397. Dronning Margrete var drivkraften bak unionen og beholdt den reelle regjeringsmakten frem til 1412. Sverige brøt endelig ut i 1523, mens Norge fortsatte i union med Danmark.

Hva var Kalmarunionen?

Kalmarunionen forente tre kongeriker under en felles monark. Den var en personalunion, ikke en sammenslåing til ett land. Rikene beholdt sine egne lover og politiske institusjoner, mens kongen bandt dem sammen.

Unionen omfattet mer enn dagens Norge, Danmark og Sverige. Store deler av dagens Finland tilhørte Sverige, mens blant annet Island, Færøyene og Grønland var knyttet til det norske riket. Det politiske tyngdepunktet lå i Danmark.

De tre rikene hadde ikke felles konge gjennom hele perioden. Sverige stod i lange perioder utenfor kongefellesskapet, før bruddet ble varig i 1523. Unionstiden er en sentral del av Norges historie.

Hvordan samlet dronning Margrete rikene?

Margrete var dansk kongsdatter og gift med den norske kongen Håkon 6. Sønnen deres, Olav, ble konge i både Danmark og Norge, men døde i 1387. Margrete sikret seg deretter regjeringsmakten i begge rikene.

I Sverige samarbeidet hun med stormenn som var i konflikt med kong Albrekt av Mecklenburg. Etter at han ble beseiret i 1389, fikk hun kontroll over det meste av Sverige. Samlingen av rikene var dermed i gang før møtet i Kalmar.

Margrete valgte sin søsterdattersønn Erik av Pommern som etterfølger. Selv etter at han ble kronet til felles konge, fortsatte hun å lede styret frem til sin død i 1412. Dronning Margretes politiske rolle var derfor langt mer omfattende enn rollen som kongens formynder.

Hva skjedde i Kalmar i 1397?

17. juni 1397 ble Erik av Pommern kronet til konge over alle tre rikene i Kalmar. Norge var med fra den felles kroningen og hadde ikke et senere, eget innmeldingsår. Erik var allerede blitt hyllet som norsk konge i 1389 og som konge i Danmark og Sverige i 1396.

Kroningsdokumentet av 13. juli 1397 bekreftet kroningen som hadde funnet sted måneden før. Dokumentets dato er altså ikke selve kroningsdatoen.

Hva bestemte unionsbrevet?

Unionsbrevet fra juli 1397 beskrev hvordan fellesskapet skulle styres. Hovedpunktene var:

• Rikene skulle ha én felles konge og en felles ordning for fremtidige kongevalg.
• De skulle holde fred med hverandre og hjelpe hverandre mot ytre fiender.
• Avtaler med utenlandske makter skulle være felles.
• Hvert rike skulle beholde sin egen lov og rett.

Hvor bindende brevet var, er omdiskutert. Det bevarte dokumentet er skrevet på papir og har rettelser. Den planlagte utvekslingen av fullstendig beseglede pergamentbrev fant ikke sted. Likevel ble brevet senere behandlet som rettslig gyldig. Unionen eksisterte, men det juridiske grunnlaget var ikke entydig.

Kalmarunionen i en kort tidslinje

Hvorfor gikk Sverige ut av Kalmarunionen?

Striden dreide seg blant annet om skatter, krigspolitikk og kontrollen over embeter og len. Kongens kostbare kriger skapte misnøye, og svenske stormenn ønsket større innflytelse over styret. Motstanden var ikke alltid samlet. Svenske maktgrupper kunne også støtte en unionskonge når det tjente deres interesser.

Stockholms blodbad i 1520 ble et avgjørende vendepunkt. Etter Christian 2.s erobring og kroning ble mange av hans motstandere henrettet. Et nytt opprør fulgte under Gustav Vasa, som ble valgt til svensk konge 6. juni 1523.

Hva betydde Kalmarunionen for Norge?

Norge fortsatte i union med Danmark etter Sveriges brudd. Allerede Bergenstraktaten i 1450 hadde fastsatt en varig union mellom Norge og Danmark som formelt likestilte riker med felles konge. I praksis ble den danske dominansen sterkere, og Norge ble politisk underordnet Danmark i 1537. Les mer om Kalmarunionen i Store norske leksikon.

Kalmarunionen er et viktig skille i norsk historie, men Norges stilling endret seg over tid, ikke på én bestemt dag i 1397. Den videre forbindelsen med Danmark hører til dansketiden og varte frem til 1814 og arbeidet med en norsk grunnlov.