Dansketiden – Norge under Danmark fra 1380 til 1814

Dansketiden betegner vanligvis perioden 1380–1814, da Norge hadde felles konge med Danmark – til sammen 434 år. Fra 1536/1537 var Norge politisk underordnet Danmark, og denne delen av perioden kalles ofte den egentlige dansketiden. Unionen tok slutt med Kieltraktaten 14. januar 1814.

Når var dansketiden?

Dansketiden kan avgrenses på to måter: til hele kongefellesskapet fra 1380 til 1814, eller til perioden fra 1536/1537, da Norge mistet sitt eget riksråd og ble politisk underordnet Danmark. Forskjellen ligger i hvilket vendepunkt perioden regnes fra, ikke i når unionen sluttet. Norges stilling endret seg gjennom dansketidens ulike faser.

Hvorfor kom Norge i union med Danmark i 1380?

Unionen oppstod gjennom kongearv, ikke dansk erobring. Olav 4. Håkonsson var allerede valgt til dansk konge i 1376. Da faren Håkon 6. Magnusson døde i 1380, arvet Olav også den norske tronen.

Dette var en personalunion: To riker hadde samme monark, men beholdt egne lover og institusjoner. Olavs mor Margrete fikk en sentral rolle i styret og samlet senere de tre skandinaviske rikene i Kalmarunionen. Norge hadde dermed konger også etter at unionen begynte, men ikke lenger en konge som bare regjerte over Norge.

Hva skjedde i 1536 og 1537?

Norgesparagrafen inngikk i Christian 3.s håndfestning fra 1536, avtalen mellom kongen og det danske riksrådet. Den slo fast at Norge ikke lenger skulle være et eget kongerike, men legges under Danmark. Målet var sterkere dansk kontroll.

I 1537 ble reformasjonen gjennomført i Norge. Den katolske kirkeordningen ble erstattet av en luthersk kirke under kongens myndighet, og erkebiskop Olav Engelbrektsson flyktet. Det norske riksrådet opphørte, mens kronen overtok store kirkelige eiendommer.

Likevel ble Norge ikke fullt innlemmet som en dansk landsdel. Landet ble fortsatt omtalt som et eget rike, med egne lover, riksvåpen og mynter. Betegnelsen lydriketiden, vanligvis brukt om 1536/1537–1660, beskriver først og fremst den politiske underordningen.

Hvordan ble Norge styrt fra København?

Før eneveldet delte kongen makten med det danske riksrådet. Lensherrer styrte norske len på kongens vegne, og danske adelsmenn fikk viktige posisjoner. Fra 1572 hadde Norge også en stattholder som representerte kongen.

Da eneveldet ble innført i 1660/1661, mistet det danske riksrådet sin makt. Frederik 3. ble arvekonge, og Kongeloven av 1665 fastsatte prinsippene for hans myndighet. Norge hyllet kongen som arvekonge i 1661, året etter Danmark.

Kongelig utnevnte embetsmenn fikk samtidig en større plass i forvaltningen. Amtmenn overtok etter lensherrene, fogder krevde inn skatter, og sorenskrivere fikk en viktig rolle i rettsvesenet. Dette preget Norges historie under dansk styre.

Språk og kultur i dansketiden

Dansk ble det dominerende skriftspråket i kirken, forvaltningen og litteraturen. Reformasjonen styrket denne utviklingen: Bibelen og andre religiøse tekster ble lest på dansk, ikke i en egen norsk oversettelse.

Befolkningen sluttet likevel ikke å snakke norsk. Norske dialekter levde videre, mens dansk påvirket talemålet særlig i byene og blant de øvre samfunnslagene. Skillet mellom skrift og tale er et hovedtrekk ved språkhistorien i dansketiden.

Norske forfattere som Absalon Pederssøn Beyer og Peder Claussøn Friis skrev på dansk med norske innslag. Etter 1814 ble det danske skriftspråket gradvis fornorsket, mens Ivar Aasen utviklet landsmål med utgangspunkt i dialektene. Her ligger bakgrunnen for dagens bokmål og nynorsk.

Hva betyr «400-årsnatten»?

«400-årsnatten» er en negativ betegnelse på dansketiden, knyttet til forestillingen om at Norge lå politisk og kulturelt i skyggen av Danmark. Uttrykket er kjent fra Henrik Ibsens Peer Gynt fra 1867 og hører til den nasjonale historieskrivningen etter 1814. Historikeren Knut Mykland undersøkte dette historiesynet i en studie av «firehundreårsnatten».

Trelast, fisk og bergverksprodukter bandt Norge tettere til utenlandske markeder. Samtidig belastet kriger og økende skatter befolkningen. «Natt» er derfor en historisk vurdering, ikke en nøytral beskrivelse av hele perioden.

Hvordan sluttet dansketiden i 1814?

Danmark-Norge var på Napoleons side og tapte krigen. Ved Kieltraktaten 14. januar 1814 måtte Frederik 6. avstå Norge til den svenske kongen. Dermed tok unionen med Danmark slutt.

Norske ledere godtok ikke at landet uten videre skulle overføres til Sverige. Riksforsamlingen på Eidsvoll utarbeidet Grunnloven, og Christian Frederik ble valgt til konge 17. mai. Etter krig med Sverige gikk Norge samme høst inn i en ny union, men beholdt Grunnloven i revidert form og et betydelig selvstyre.

Slutten på dansketiden ga altså ikke Norge full uavhengighet, selv om Eidsvoll og Grunnloven i 1814 endret landets stilling. Året 1814 markerte overgangen til unionen med Sverige, som varte til unionsoppløsningen i 1905.