Stavkirker i Norge – oversikt over alle de 28 bevarte

Norge har 28 bevarte stavkirker per 2. oktober 2026. Urnes regnes som den eldste og står på UNESCOs verdensarvliste, mens Heddal er den største. Ikke alle de 28 er fra middelalderen: Kvernes ble bygget i 1633, og Rødven har en hovedkonstruksjon fra slutten av 1500-tallet med eldre deler.

Hvor mange stavkirker finnes i Norge?

Det finnes 28 bevarte stavkirker i Norge per 2. oktober 2026. Antallet omfatter de gamle stavkirkene, ikke nyere kopier og bygninger som etterligner stavkirkearkitektur. Kirkene spenner fra små, enkle bygninger til store kirker med høye midtrom og flere tak over hverandre.

Stavkirker var langt vanligere i middelalderen. Anslagsvis ble det bygget mellom 1 000 og 2 000 i Norge gjennom perioden, men det nøyaktige antallet er ukjent. Alle de 28 bevarte finnes i Riksantikvarens oversikt over stavkirkene.

Alle de 28 bevarte stavkirkene

Tabellen er alfabetisk og viser kommunen der kirken står i dag. For Garmo, Gol og Haltdalen er også opprinnelsesstedet oppgitt. Fylkesnavnene følger inndelingen som gjelder 2. oktober 2026.

Byggetidene er omtrentlige. «Etter» angir den tidligste mulige byggetiden ut fra alderen på treverket, ikke tidspunktet for innvielsen. For kirker med flere byggefaser gjelder dateringen den gamle stavkirkedelen eller hovedkonstruksjonen, som angitt i raden.

Hvorfor varierer byggeårene?

En middelalderkirke kan inneholde treverk fra flere århundrer. Et gammelt portalbord kan være gjenbrukt i en yngre bygning, mens en takbjelke kan være skiftet ut lenge etter at kirken ble reist. Alderen på én bygningsdel er derfor ikke nødvendigvis alderen på hele kirken.

Årringsdatering, også kalt dendrokronologi, sammenligner mønsteret i treets årringer med kjente vekstserier. Med bevart barkkant kan fellingsåret ofte bestemmes svært presist. Mangler de ytterste årringene, blir dateringen mindre presis. Metoden daterer dessuten fellingen, ikke selve byggingen.

Kvernes ble tidligere regnet som middelaldersk, men er nå datert til 1633. Fredningsstatusen ble videreført gjennom en erklæring i 2024. Les mer om nye dateringer og fredninger hos Riksantikvaren.

Rødven har en annen historie: Eldre veggplanker og portaler ble brukt om igjen da rammeverket ble fornyet. Dagens hovedform rommer dermed både middelalderen og tiden etter reformasjonen. Les om dateringsundersøkelsene av Rødven i Fortidsminneforeningens årsrapport for 2024.

Hva er en stavkirke?

En stavkirke er en trekirke med et bærende rammeverk av loddrette stolper, kalt staver. Navnet kommer fra gammelnorsk «stafr», som betyr stolpe. Det er konstruksjonen, ikke alderen eller dragehodene, som gjør bygningen til en stavkirke.

Stavene står på liggende sviller, mens vannrette bjelker binder rammen sammen øverst. Mellom delene står veggplanker, også kalt tiler. Les mer om byggemåten i Store norske leksikons oppslag om stavkirker.

Forskjellen på stavkirke og laftet kirke

I en laftet bygning ligger tømmerstokkene vannrett og er sammenføyd i hjørnene. I en stavkirke bæres bygningen av stolper og rammeverk. Noen bevarte stavkirker har senere fått laftede tilbygg, slik at begge byggemåtene finnes i samme kirke.

Stavkirkene er ikke én ensartet bygningstype. Haltdalen har et enkelt skip og et mindre kor. Urnes, Borgund og Heddal har mer omfattende konstruksjoner med hevede midtrom. En stavkirke trenger altså ikke å ha Borgunds silhuett med tak over tak.

Urnes stavkirke – verdensarv og en av de eldste

Urnes stavkirke står på Ornes i Luster kommune, ved Lustrafjorden, en arm av Sognefjorden. Den nåværende kirken ble reist i 1130-årene og regnes vanligvis som Norges eldste bevarte stavkirke. Hopperstad er også blant de aller eldste. Dateringene er omtrentlige, så det er vanskelig å avgjøre den nøyaktige aldersrekkefølgen.

Urnes ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 1979. Både den avanserte trekonstruksjonen og treskurden gjør kirken verdifull. Bygningen forener nordisk håndverkstradisjon med former fra romansk kirkearkitektur.

Den berømte nordportalen er eldre enn kirken den står i. Portalen og andre rikt utskårne deler stammer fra en tidligere kirke, med dekor fra omkring 1070. De ble brukt om igjen da dagens kirke ble bygget.

Urnesstilen kjennetegnes av langstrakte dyr og smale, slyngende former som er flettet sammen. Den hører til de siste stiluttrykkene fra vikingtiden, men er bevart i en kristen kirke. Her lever eldre kunsttradisjoner videre inn i middelalderen.

Heddal stavkirke – Norges største

Heddal i Notodden kommune er Norges største stavkirke. Den dateres vanligvis til 1200-tallet, men det nøyaktige byggeåret er usikkert. Flere byggefaser og omfattende restaureringer gjør historien mer sammensatt enn ett årstall kan vise.

Både skipet og koret har hevet midtrom, og svalgangen løper rundt kirken. De mange takflatene, tårnene og spirene gir Heddal en større og mer sammensatt silhuett enn de små, enskipede stavkirkene. Størrelsen er én grunn til at kirken ofte brukes som eksempel på hvor langt stavkirkebyggerne kunne utvikle konstruksjonen.

Heddal ble restaurert i 1849–1851 og på nytt i et arbeid som ble avsluttet i 1955. Dagens utseende er derfor preget av både gammelt materiale og senere restaureringer. En bevart middelalderkirke er ikke nødvendigvis uendret siden middelalderen.

Borgund stavkirke – den best bevarte

Borgund i Lærdal regnes som den best bevarte av de norske stavkirkene. Tømmeret ble felt vinteren 1180–1181, og kirken ble trolig reist kort tid etter. Den står fortsatt på sitt opprinnelige sted.

Mye av middelalderens ytre form er bevart: svalgang, sponkledning, utskårne portaler og den markerte oppbyggingen med flere takflater. Borgund har også vært forbilde for restaurering og rekonstruksjon av andre stavkirker, blant annet Gol og Hopperstad. Derfor er det ofte Borgund som former bildet av «den typiske stavkirken».

Inne i kirken er det lett å se hvordan stolper, bjelker og skrå avstivninger danner en sammenhengende konstruksjon. Her finnes også innrissede tegn og runeinnskrifter. «Best bevart» betyr likevel ikke at alle delene er opprinnelige; også Borgund har fått reparasjoner og utskiftninger.

Hvor ligger stavkirkene?

Tyngdepunktet ligger i indre deler av Sør-Norge: dalførene på Østlandet og fjordbygdene på Vestlandet. Valdres, Gudbrandsdalen, Numedal og områdene rundt Sognefjorden har flere bevarte kirker. Grip skiller seg ut med sin beliggenhet i et fiskevær ute ved kysten.

Kirkenavnet viser ikke alltid hvor kirken står i dag. Gol stavkirke står på Norsk Folkemuseum i Oslo, ikke på Gol. Haltdalen står på Sverresborg i Trondheim, mens Garmo står på Maihaugen i Lillehammer.

Flytting, gjenreising og kopier

Gol ble demontert og gjenreist på Bygdøy i 1880-årene. Mye av det utvendige uttrykket er rekonstruert med Borgund som forbilde, mens betydelige deler av hovedkonstruksjonen er middelalderske. Kirken regnes derfor blant de 28 bevarte, selv om den er flyttet fra sitt opprinnelige sted.

Garmo ble rekonstruert på Maihaugen i 1921 med bevarte materialer fra den gamle kirken. Haltdalen har også rekonstruerte partier og deler fra den revne Ålen stavkirke. Bygningene viser dermed både den første byggefasen og arbeidet med å bevare dem.

Hvorfor er så mange stavkirker borte?

Stavkirker har gått tapt i brann, gjennom forfall, ombygging og riving. Mange ble erstattet da menighetene ønsket større kirker. Andre ble så omfattende ombygd at bare enkelte deler av den gamle stavkonstruksjonen ble beholdt.

På 1800-tallet ble bevaring av stavkirker en viktig kulturvernsak. Fortidsminneforeningen kjøpte flere truede kirker, og museene tok imot bygninger som ellers kunne ha gått tapt. Flytting og restaurering reddet gammelt materiale, men kunne samtidig endre kirkenes utseende.

Stavkirkene viser både middelalderens byggeskikk og senere tiders syn på kulturarv. De inngår i Norges historie som gudshus, håndverk, kunst og bygninger som lokalsamfunn har vedlikeholdt gjennom århundrer.

Kirkebrannene på 1990-tallet og Fantoft

Fantoft stavkirke i Bergen ble påtent 6. juni 1992 og brant nesten ned til grunnen. Den gamle kirken var flyttet fra Fortun i Sogn til Fantoft i 1883. En ny kirke ble bygget etter brannen og innviet i 1997.

Fantoft var en av flere kirker som ble rammet av påsatte branner på 1990-tallet. I 1992 brant blant annet Holmenkollen kapell, Skjold kirke, Hauketo kirke og Åsane kirke. Disse kirkene var ikke alle middelalderske stavkirker. Se også KAs oversikt over kirkebranner i Norge.

Fantoft er ikke blant de 28 bevarte gamle stavkirkene. Dagens bygning er en rekonstruksjon etter tapet av den eldre kirken. Det skiller den fra en gammel kirke der hovedkonstruksjonen er bevart gjennom reparasjoner og utskiftning av enkelte deler.

Brannen viser også grensene for gjenoppbygging. Tegninger, fotografier og oppmålinger kan gjøre det mulig å gjenskape en form, men de kan ikke erstatte det historiske materialet som gikk tapt.

Hvordan blir stavkirkene bevart?

Riksantikvarens stavkirkeprogram gikk fra 2001 til 2015. Arbeidet omfattet istandsetting av bygninger og bevaring av kirkekunst og dekor. Reparasjoner av tak, vegger og råteskader var sentrale oppgaver.

Vedlikeholdet fortsetter etter at et slikt program er avsluttet. Taktekking, tjærebehandling, drenering og brannsikring må følges opp, samtidig som gamle materialer og håndverksspor skal bevares. Tiltakene må tilpasses hver kirke; en løsning som fungerer på én bygning, passer ikke nødvendigvis på en annen.

Besøkende kan bidra ved å følge stedets regler og unngå å berøre utskjæringer og malt dekor. Åpningstider og adgang varierer, og noen kirker brukes fortsatt til gudstjenester og kirkelige handlinger. Sjekk derfor kirkens eller museets besøksinformasjon før reisen.