Vikingtiden – årstall, samfunn og fakta om vikingene

Vikingtiden regnes ofte fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge i 1066. I norsk historie avgrenses perioden vanligvis til omtrent 800–1050. Vikingene kom fra Skandinavia og dro på sjøferder for å plyndre, handle og bosette seg. De fleste som levde i Norge på denne tiden, var likevel gårdsfolk, ikke krigere på tokt.

Når startet og sluttet vikingtiden?

793–1066 er den mest kjente avgrensningen av vikingtiden. Årstallene viser til to hendelser i England: angrepet på klosteret Lindisfarne og den norske kongen Harald Hardrådes nederlag ved Stamford Bridge. De markerer ikke en brå begynnelse og slutt på samfunnsutviklingen i Norden.

I norsk historie brukes ofte omtrent 800–1050. Handelsnettverk, sjøfart og nye maktforhold vokste fram før de berømte angrepene, mens kristning og sterkere kongemakt endret samfunnet gradvis. Denne avgrensningen av vikingtiden legger derfor større vekt på samfunnsendringene enn på ett avsluttende slag.

I norsk arkeologi regnes vikingtiden som den siste delen av jernalderen. Deretter følger middelalderen. I andre deler av Europa regnes de samme århundrene som tidlig middelalder; periodegrensene varierer fra sted til sted.

Viktige årstall i vikingtiden

Året 1066 betyr ikke at alle nordiske sjøferder opphørte. Det er et praktisk sluttpunkt for en periode med omfattende skandinavisk ekspansjon. Den videre utviklingen er beskrevet i Norges historie fra vikingtid til moderne tid.

Hvem var vikingene, og hvor kom de fra?

Vikingene kom fra områdene som i dag utgjør Norge, Danmark og Sverige. De kom ikke fra ett enkelt land, og datidens riker hadde ikke dagens grenser. Konger og høvdinger konkurrerte om mennesker, handelsveier og landområder på tvers av grensene på dagens kart.

Ordet «viking» brukes på to måter. I snever historisk betydning viser det til en person som deltok i krigs- og plyndringsferder til sjøs. I moderne dagligtale brukes det ofte langt videre, om skandinavene som levde i vikingtiden.

En bonde som aldri dro på tokt, levde altså i vikingtiden uten nødvendigvis å være viking i snever betydning. Nordboere var også handelsfolk, håndverkere og nybyggere. Den samme personen kunne drive gård hjemme og delta på en sjøferd når anledningen bød seg.

Hvordan levde vanlige folk i vikingtiden?

De fleste levde på gårder. Å dyrke jorden, holde husdyr og produsere mat og klær var grunnlaget for hverdagen. Gårdsarbeidet kunne kombineres med fiske, jakt, håndverk og handel, avhengig av naturressurser og beliggenhet.

Gården var både bosted og arbeidsplass. Husholdningen kunne romme slektninger, arbeidsfolk og træler i tillegg til foreldre og barn. Arbeidsoppgavene og tilgangen på mat varierte gjennom året.

Mat, klær og daglig arbeid

Korn, fisk, kjøtt, grønnsaker og melkeprodukter inngikk i kosten. Bær, frukt og honning ga sødme. Kostholdet varierte mellom områder og husholdninger, og maten måtte skaffes og lagres etter årstidene.

Mat ble tilberedt ved ildsteder, og grøt og supper kunne kokes i gryter over varmen. Husdyrhold og åkerbruk ga råvarer. Håndverkere og andre som ikke produserte all maten selv, kunne skaffe den gjennom handel. Vikingtidens økonomi bygde derfor ikke bare på selvforsyning.

Klær ble blant annet laget av ull og lin. Spenner holdt plagg sammen og kunne samtidig være smykker. Glassperler, armbånd og halsringer viser at utsmykning var viktig, men kostbart utstyr var ikke tilgjengelig for alle.

Kvinner og barn

En husfrue kunne lede arbeidet på gården og forvalte husholdningens ressurser. Tekstilproduksjon krevde mye arbeid: Garn skulle spinnes, stoff veves og klær sys. Produksjonen ga ikke bare klær, men også seil til skipene.

Kvinners liv varierte mye med sosial stilling. En velstående husfrue hadde andre muligheter enn en tjenestekvinne eller en ufri træl. Noen kvinner deltok i håndverk og handel. Det er derfor misvisende å beskrive alle som enten maktesløse eller likestilte med menn.

Barn begynte tidlig å hjelpe til med daglige gjøremål, som å passe dyr, samle brensel og delta i matarbeidet. Samtidig var det plass til lek og leker. Små båter, trevåpen og dyrefigurer viser at barndommen ikke bare besto av arbeid.

Tinget, stormennene og trælene

Vikingtidens samfunn hadde store forskjeller i rikdom, makt og frihet. Grovt sett besto det av en elite av stormenn og herskere, frie mennesker og ufrie træler. Gruppene var ikke ensartede: Også blant frie bønder var det betydelige økonomiske forskjeller.

Hva var tinget?

Tinget var en møteplass der frie menn kunne behandle konflikter og felles saker. Tvister kunne gjelde eiendom, arv, skade eller drap. Lover og rettsregler ble i stor grad overlevert muntlig.

Det fantes ikke politi eller sentral rettshåndhevelse som i dagens Norge. Makt, støttespillere og forhandlinger fikk derfor stor betydning for utfallet av konflikter. Tingordningen ga samfunnet en ramme for å løse konflikter, men ga ikke hele befolkningen lik politisk innflytelse.

Var det slaver i vikingtiden?

Ja. Træler var ufrie mennesker som kunne eies, kjøpes og selges. Mennesker ble tatt til fange på tokt og omsatt på handelsplasser. Barn av træler kunne også bli født inn i ufriheten.

Træler utførte blant annet tungt gårdsarbeid og arbeid i husholdningen. Noen kunne bli frigitt eller kjøpt fri, men trældommen bygde likevel på eierskap over mennesker.

Hvor stor del av Norges befolkning som var træler, er usikkert, og andelen kan ikke angis med et sikkert prosenttall. Slaveriet forsvant heller ikke straks kristendommen ble innført.

Vikingskipene gjorde sjøferdene mulige

Skipene var avgjørende for vikingtidens ekspansjon. De fraktet mennesker, varer og krigere over havet og langs kystene. Mange kunne både seiles og ros, slik at mannskapet hadde flere måter å ta seg fram på.

Vikingskipene var klinkbygde: Bordene i skroget overlappet hverandre og ble festet sammen, blant annet med jernnagler. Konstruksjonen ga et smidig skrog som kunne tåle bevegelsene i sjøen. Mange fartøy stakk grunt og kunne legge til uten store, anlagte havner.

Ikke alle vikingskip var lange krigsskip. Slanke langskip egnet seg til raske ferder og transport av krigere, mens bredere og dypere handelsskip, som knarrer, hadde plass til mer last. Skipstype og utrustning måtte passe til oppgaven.

Oseberg, Gokstad og Tune er kjente norske skipsfunn. Gravfunnene omfatter både fartøyer og gjenstander som forteller om håndverk og sosial status. Les mer om forskjellene mellom de norske vikingskipene.

Hvor reiste vikingene, og hvorfor?

Nordboere reiste både vestover og østover. De nådde de britiske øyer og kontinentale kyster, og bosatte seg blant annet på Island og Grønland. Andre fulgte elver gjennom Øst-Europa og kom i kontakt med Bysants og handelsnettverk mot islamske områder.

Reisene hadde forskjellige formål. Et tokt kunne gi plyndringsgods og fanger, mens en handelsreise ga mulighet til å bytte eller selge varer. Utvandring handlet også om å skaffe jord og etablere nye husholdninger.

Skipsteknologien gjorde reisene mulige, men forklarer ikke alene hvorfor folk dro. Rikdom, politiske ambisjoner og muligheten til å skaffe ressurser spilte også inn. Vikingferdene var dermed mer enn én sammenhengende bølge av angrep.

Fra de nordatlantiske bosetningene nådde nordboere også Nord-Amerika. Det betyr ikke at de «oppdaget» et ubebodd kontinent: Urfolk levde der allerede. Reisene skapte kontakt mellom mennesker som tidligere hadde levd på hver sin side av Atlanterhavet.

Handel, Kaupang og sølv som betaling

Handel var en sentral del av vikingtiden. Kaupang ved Viksfjorden i dagens Larvik kommune var et tidlig norsk sentrum for handel og håndverk. Bosetningen ble etablert omkring 800 og hadde fast bebyggelse, ikke bare et marked som samlet folk enkelte ganger i året.

Håndverkere laget og bearbeidet varer, og handelsfolk knyttet stedet til større nettverk. Kaupang er derfor viktig for å forstå framveksten av de eldste bysamfunnene i Norge. En handelsbosetning fra vikingtiden er likevel ikke nødvendigvis en by som har eksistert sammenhengende fram til i dag.

Sølv kunne brukes som betaling etter vekt. Mynter, smykker og avkuttede sølvstykker kunne inngå i samme økonomi. Vekter og vektlodd var derfor viktige redskaper. Varebytte forekom også.

Utenlandske mynter kom fra flere områder. I perioden 800–950 kom mye av myntimporten fra Midtøsten; etter 975 dominerte angelsaksiske og tyske områder. Myntene viser hvor vidt kontaktnettet strakte seg.

Norrøn religion og kristningen av Norge

Før kristendommen fikk gjennomslag, dyrket mange nordboere guder som Odin, Tor, Frøy og Frøya. Religionen omfattet fortellinger om guder og andre makter, men også ofringer og felles ritualer. Troen var knyttet til blant annet avlinger, trygghet, makt og krig.

Religiøs praksis varierte mellom bygder og gjennom perioden. Helligsteder kunne være knyttet til bygninger eller steder i naturen. Fortellingene og verdensbildet er nærmere forklart under norrøn mytologi.

Kristningen var en langvarig prosess. Handel og utenlandsferder brakte nordboere i kontakt med kristne samfunn, samtidig som konger brukte den nye religionen til å bygge opp sin makt. Innføringen skjedde både gjennom påvirkning og tvang.

Olav Haraldssons kristningsarbeid knyttes blant annet til tingmøtet på Moster, tradisjonelt datert til 1024. Kristenretten regulerte religiøst liv og forhold som dåp, gravlegging og kirkehold. Både dateringen og detaljene rundt møtet er usikre.

Lovendringene betydde ikke at gamle skikker forsvant med én gang. Norrøn religion og kristendom levde side om side en tid. Etter Olavs død i 1030 fikk dyrkingen av ham som helgen stor betydning; se Olav den hellige og slaget på Stiklestad.

Ble Norge samlet i vikingtiden?

Kongemakten ble gradvis sterkere, men Norge ble ikke samlet til en moderne stat gjennom ett enkelt slag. Herskere måtte bygge allianser, kontrollere inntekter og hevde makten over tid. Dansk kongemakt og regionale maktsentre spilte også viktige roller.

Harald Hårfagre forbindes med begynnelsen på rikssamlingen. Kjernen i riket hans lå på Sør-Vestlandet, mens rekkevidden av makten er omdiskutert. Slaget i Hafrsfjord dateres tradisjonelt til 872, men det nøyaktige året er usikkert.

Kristningen og utviklingen av kirkeorganisasjonen bidro senere til å binde kongedømmet sammen. Rikssamlingen strakte seg dermed utover Haralds levetid; han etterlot seg ikke et ferdig samlet rike.

Runer, sagaer og kunnskapen om vikingtiden

Runer var skrifttegn, ikke et eget språk. I vikingtiden brukte nordboerne den yngre futharken, som hadde 16 tegn. Innskrifter kunne blant annet markere minne, eierskap og navn.

Runeinnskrifter er ofte korte. Sammen med funn av hus, graver, redskaper og skip forteller de om livet i vikingtiden. Utenlandske observatører skrev også om møter med nordboere, men beretningene gjenspeiler deres eget ståsted.

Sagaene og de store framstillingene av norrøn mytologi ble i stor grad skrevet ned etter vikingtiden. De forteller om konger, guder og helter, men er ikke samtidige referater. Fortellingene må derfor leses i lys av andre historiske spor.

Hadde vikingene horn på hjelmen?

Hornlignende hodeplagg finnes likevel i avbildninger, blant annet på billedvev fra Oseberg. Slike motiver betyr ikke at krigere normalt bar hornhjelmer i kamp.

Også forestillingen om vikingen som en ustelt kriger blir for enkel. Kammer og smykker viser at personlig stell og utseende hadde betydning. Vikingtiden rommet både voldelige tokt og en hverdag med arbeid, handel, familie og håndverk.