Haakon VII – kongen som sa nei

Haakon VII var Norges konge fra 1905 til sin død 21. september 1957. Stortinget valgte ham etter en folkeavstemning. Han er særlig kjent for å ha avvist det tyske kravet om å utnevne Vidkun Quisling til statsminister 10. april 1940. Under krigen arbeidet han fra eksil i Storbritannia, før han kom hjem 7. juni 1945.

Fra dansk prins Carl til norsk kong Haakon

Haakon VII ble født på Charlottenlund slott i Danmark 3. august 1872. Han var sønn av den senere danske kong Frederik VIII og dronning Louise og brukte navnet Carl til daglig. Før han ble norsk konge, utdannet han seg til marineoffiser.

I 1896 giftet han seg med den britiske prinsessen Maud. Deres eneste barn, Alexander, fikk navnet Olav da faren ble valgt til Norges konge. Navnene Haakon og Olav knyttet den nye kongefamilien til Norges middelalderkonger. Les mer i Kongehusets biografi om Haakon VII.

Hvordan ble Haakon VII valgt til konge i 1905?

Etter unionsoppløsningen i 1905 måtte Norge avklare hvem som skulle overta tronen. Prins Carl ønsket en folkeavstemning før han sa ja, slik at han hadde folkelig støtte til å bli konge.

Avstemningen ble holdt 12. og 13. november 1905. Formelt gjaldt den Stortingets fullmakt til regjeringen om å tilby prins Carl tronen, men den ble også et valg om monarkiets framtid. Ja-siden fikk 78,9 prosent av stemmene. Valgdeltakelsen var 75,3 prosent.

Den 18. november valgte Stortinget ham enstemmig til konge. Han tok navnet Haakon VII og valgspråket «Alt for Norge». Kongefamilien kom til Kristiania, dagens Oslo, 25. november, og kongen avla ed til forfatningen to dager senere. Valgvedtaket og prinsens telegram med svaret finnes i Stortingets framstilling av kongevalget.

Haakon VII – viktige datoer

Hva var «kongens nei» 10. april 1940?

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, flyktet kongen, regjeringen og stortingsrepresentanter fra Oslo. Regjeringen hadde allerede avvist det første tyske kravet om å overgi seg.

Den 10. april møtte Haakon den tyske sendemannen Curt Bräuer på Elverum. Bräuer krevde at Norge skulle overgi seg, og at kongen skulle utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Kongen og utenriksminister Halvdan Koht ville ikke avgjøre saken uten å rådføre seg med regjeringen.

Samme kveld ble kravene behandlet i statsråd i Nybergsund i Trysil. Haakon gjorde det klart at han heller ville abdisere enn å utnevne Quisling. Regjeringen sluttet seg til avslaget, som ble vedtatt som en kongelig resolusjon. Les mer om «kongens nei» hos Nasjonalarkivet.

Eksil i London og kongens andre nei

Den 7. juni 1940 forlot Haakon, kronprins Olav og regjeringen Tromsø om bord på den britiske krysseren Devonshire. Reisen gjorde det mulig å fortsette arbeidet uten å falle i tyske hender. Regjeringen etablerte seg i London og førte krigsinnsatsen videre derfra.

Haakon ble et samlende symbol under okkupasjonen av Norge. Radiotalene fra London bidro til å holde motstandsviljen oppe. Han var først og fremst statsoverhode og et symbol for et fritt Norge, ikke militær øverstkommanderende i felten.

I et brev 3. juli 1940 avviste han en anmodning om å abdisere. Medlemmer av Stortingets presidentskap i Norge hadde framsatt anmodningen under tysk press. Avslaget ble kunngjort i en radiotale 8. juli og omtales som «kongens andre nei». Les mer om krigsårene hos Kongehuset.

Hjemkomsten 7. juni 1945

Haakon kom tilbake til Oslo 7. juni 1945, på dagen fem år etter at han hadde forlatt Norge. Han reiste med HMS Norfolk og gikk i land på Honnørbrygga, der store folkemengder ønsket ham velkommen. Kronprins Olav hadde kommet hjem allerede 13. mai.

Datoen knyttet hjemkomsten til både avreisen i 1940 og Stortingets vedtak om unionsoppløsningen i 1905. Se bilder og film og les kongens tale i Kongehusets omtale av hjemkomsten.

Når døde Haakon VII?

Haakon VII døde på Slottet i Oslo 21. september 1957, 85 år gammel. Han er gravlagt i Det kongelige mausoleum på Akershus slott. Sønnen overtok som kong Olav V.

Gjennom regjeringstiden la Haakon vekt på å være en konstitusjonell monark, med den politiske makten hos Stortinget og regjeringen. Under krigen ble han samtidig et nasjonalt samlingspunkt. Les mer i Store norske leksikons biografi om Haakon VII, eller se hans plass i kongerekken i oversikten over Norges konger.