Sel i Norge – steinkobbe, havert og de andre selartene

I norske farvann lever sju selarter: steinkobbe og havert langs fastlandskysten, og ringsel, grønlandssel, klappmyss, storkobbe og hvalross i Arktis. Steinkobben er den mest tallrike kystselen med rundt 10 000 dyr langs fastlandet, mens haverten er rødlistet som sårbar etter et kraftig fall i ungeproduksjonen.

Hvilke selarter finnes i Norge?

Selene er rovpattedyr med 36 arter i verden. I norske farvann lever hvalross og seks arter fra selfamilien (ekte seler): grønlandssel, klappmyss, havert, steinkobbe, ringsel og storkobbe, ifølge Store norske leksikon. Bare steinkobbe og havert er vanlige langs fastlandskysten; de kalles kystsel. De andre er knyttet til isen i Barentshavet, Grønlandshavet og rundt Svalbard.

Oversikt: alle selartene i norske farvann

Rødlistekategoriene er Artsdatabankens; for de arktiske artene gjelder vurderingen Svalbard. Ny rødliste kommer i 2027.

Steinkobbe: den vanligste selen langs kysten

Steinkobben har et rundt, nesten kattelignende hode og en pels som varierer fra lys grå til nesten svart, oftest gråbrun med mørke flekker. Den lever i kolonier fra noen titalls til flere hundre dyr, gjerne på skjær og sandbanker som tørrlegges ved fjære. De største koloniene ligger på Møre, i Trøndelag og i Nordland.

Ungene fødes fra midten av juni med en topp rundt sankthans, og kan følge moren i sjøen allerede første døgn. Steinkobben spiser helst små stimfisk på 10–25 cm. Ifølge Havforskningsinstituttet er det trolig rundt 10 000 steinkobber langs fastlandet; bestanden ved Prins Karls Forland er verdens nordligste, fredet og anslått til i underkant av 2000 dyr. Forvaltningsplanen har som mål at om lag 7000 steinkobber skal kunne telles i hårfellingstiden.

En ny landsdekkende telling startet i Oslofjorden i 2022. I 2025 ble det talt 1676 steinkobber i Nordland, Lofoten og Vesterålen, som er 0,8 av målnivået for Nordland.

Havert: Norges største kystsel er i tilbakegang

Haverten kjennes på det lange, hestelignende hodet, særlig hos hannene, som også har en kraftig «oksenakke». Den holder til på de ytterste og mest værharde holmene og skjærene, med en liten koloni i Rogaland og størst tetthet fra Trøndelag til Finnmark. Ungene fødes om høsten: i Trøndelag og Nordland er toppen i oktober, i Rogaland og Troms og Finnmark i november–desember.

Ungeproduksjonen er nå nede på nesten halvparten av det nasjonale målnivået på 1200 unger i året, og langt lavere i Midt-Norge. På ett av de tidligere største kasteområdene, der det før ble født over 300 unger, ble det sist registrert rundt 20. Sjøpattedyrutvalget 2025 peker på bifangst i garnfiske som en sannsynlig årsak, og nevner også predasjon fra spekkhogger og havørn og miljøgifter som mulige bidrag.

Selene i Arktis

Ringselen er den minste og mest tallrike selen i nord. Den lager snøhuler på isen der ungene fødes rundt månedsskiftet mars–april, og er det viktigste byttedyret for isbjørn på Svalbard.

Grønlandsselen føder ungene på drivisen i mars. Ungene er hvite de første ukene («kvitunge») før de får mørkere pels. Klappmyssen er kjent for hannens oppblåsbare «blære» på hodet; bestanden i Vesterisen er trolig bare rundt 8 % av nivået for 70 år siden, og ordinær fangst har vært stoppet siden 2007.

Storkobben er den største ekte selen i nord og har kraftige, bartelignende værhår. Hvalrossen kan få støttenner på opptil én meter og spiser først og fremst skjell fra havbunnen. Bestanden rundt Svalbard økte til rundt 5500 dyr ved tellingen i 2018.

Seljakt og kvoter i 2026

Kystsel har vært regulert med kvoter siden 1997. For 2026 ga Havforskningsinstituttet disse kvoterådene, som Sjøpattedyrutvalget sluttet seg til:

Bifangst er trolig en større dødsårsak enn jakt for kystselene: Havforskningsinstituttet anslår at rundt 500 steinkobber og 400 haverter drukner i garn langs kysten hvert år.

Regler og råd når du ser sel

På Svalbard skal all ferdsel skje uten unødig forstyrrelse av dyrelivet. Fra 1. januar 2025 må motorfartøy holde minst 150 meter avstand til liggeplasser for hvalross, og under 300 meter er farten begrenset til 5 knop, ifølge Sysselmesteren.

Langs fastlandskysten er det ingen fast avstandsregel, men seler som skremmes ut i vannet, mister hvile- og diegivningstid. Haverthunnene forlater ungene for godt når dieperioden er over, så en unge som ligger alene på et skjær, er ikke nødvendigvis forlatt i utide.

Les også om hval i Norge og om fiskene selene lever av på siden om fisk i Norge.